Vi sitter plutselig i et stummende totalt mørke. Man kan ikke engang skimte konturer i salen, eller av seg selv. Lyden som romler gjennom rommet overdøver og nummer de andre sansene. Man er plutselig alene, helt alene i mørket. Hva skjer nå? Alene inni sitt eget hode. Man merker ingen av de andre menneskene som sitter rundt en. Kommer det noen for å skremme meg? Kommer noen til å ta meg på skuldra? Tiden går. Jeg fikk høre om scenen på forhånd, en kort liten advarsel. Fem minutter er ganske lenge. Jeg merker at dette er ubehagelig.

Impulsene som stiger opp i meg mens jeg sitter der, er irrasjonelle. Jeg smiler fra øre til øre, merker at jeg koser meg med å bli utsatt for noe helt annet en jeg er vant med. Ubehaget er jo helt ufarlig, men likevel, tanken om å ta opp mobilen, bare et lite sekund. Stirre inn i den behagelige lyse skjermen som viser klokkeslettet. Nei, det kommer til å ødelegge hele opplevelsen. Hva med hun jeg har gått sammen med for å se stykket? Jeg tenker på henne, hvordan takler hun det. Skal jeg gi meg til kjenne for henne? Jeg sitter helt rolig, kjenner etter på kroppen.

OK… nå begynner det å bli lang tid. Skal jeg sjekke mobilen? Jeg lurer på hvor lenge dette egentlig varer. Et svakt lys skanner over scenen, vi skimter så vidt konturene av scenografien. Totalt mørke. Øredøvende støy. Det går enda mer tid. Ubehaget av å være alene, kun med sine egne tanker. Impulsene som ligger sementert i meg, ta opp mobilen, rekke ut en hånd, noe, en følelse, gleden over noe annet, det å kjenne at opplevelsen rører ved meg, at jeg føler noe. Mørke. 

 


Denne teksten ble i utgangspunktet skrevet i forbindelse med en eksamensoppgave i drama og teater ved NTNU. Hvis noen andre har lyst å dele en opplevelse med oss, ta gjerne kontakt enten på Facebook eller epost: unge.trondelagteater@gmail.com