Ingrid Unnur Giæver (Cathleen) og Hildegunn Eggen (Mary Cavan Tyrone) Foto: Bengt Wanselius
Trond-Ove Skrødal (James Tyrone sr.) Foto: Bengt Wanselius

Lang dags ferd mot natt er ei forestilling i sin helt særegne stil og prakt som utnytter noe av det mest essensielle i teatret, nemlig kommunikasjonen mellom sal og scene. Rom og tid oppløses og det blir en spent og magisk atmosfære. Scene og sal, sammen i den trykkende stillheten. En opplevelse av fellesskap med de på scenen og resten av salen. All konsentrasjonen i rommet samler seg rundt et punkt vi alle er felles om. Dette er ei forestilling hvor man som publikum kan komme inn og puste, glemme sin egen hverdag, og heller bli oppslukt i noen andres.

Selv holder jeg for tiden på med en bachelor i drama og teater ved NTNU, og skriver om Johannes Holmen Dahls regi på forestillingen Lang dags ferd mot natt. Jeg har igjennom det vært så heldig å få lov til å følge prøvene. Det har vært en kjempeinteressant prosess. Jeg har mange ganger i løpet av denne perioden spurt meg selv, «hva er egentlig teater?», «hva er godt teater?», «hva er det essensielle ved teater?» og «hva vil det si at noe er nyskapende og banebrytende?». Noe jeg etter en hyggelig forespørsel fra Teaterbloggen, vil forsøke å si noe rundt, på bakgrunn av mine tanker på nåværende tidspunkt.

Lang dags ferd mot natter veldig selvbiografisk fra dramatiker Eugene O’Neills side. Han skriver om sin oppvekst. På grunn av at det er så selvbiografisk skulle det ikke settes opp eller publiseres før 25 år etter hans død, etter dramatikerens ønske. Men etter hans død brøt hans kone med dette ønsket, og stykket ble satt opp allerede tre år etter.

Det jeg synes er så fascinerende med regissør Johannes Holmen Dahls forestillinger er at han virkelig tar teatret helt ned, og ser på samspillet mellom sal og scene og den energien som ligger i det møtet. De siste årene har vi sett mye teater som likestiller alle teatrets virkemidler. Hvor teksten ikke lenger er det som står i fokus. Samtidig med dette sies det at vi lever i en hverdag hvor det skal skje ting hele tiden, og skjer det ingenting har man stort sett med seg en telefon eller liknende man kan titte på. Er ting kjedelig kan man gjerne gå over på noe annet. «Multitasking» et blitt et vanlig begrep. Det kan på mange måter virke som mye av tidens teater skal samsvare med dette. Det skal gå raskt og underholde. Det er over hodet ikke noe galt med det. I alle fall synes ikke jeg det. Jeg storkoser meg med flere slike forestillinger. Men på grunn av dette blir Johannes Holmen Dahls Lang dags ferd mot nattet ekstremt interessant svar til dette. I sammenlikning kan man si at alt står stille, selv om det absolutt er en kjempespennende utvikling i det, med mye på spill. Fordi det står så i kontrast og tar så vare på øyeblikket blir det en magisk teateropplevelse.

Selv om Johannes går mot denne trenden, er det for all del ikke tradisjonelt teater han driver med. Jeg vil heller påstå at det er banebrytende og nytt. Det kan virke til at han i stedet for å følge strømmen, har gått tilbake til roten, og så gjort noe nytt, men på sin måte i en ny retning.

Selv om det er nytt og eget er det ikke umulig å definere. Selv om rollene har god psykologisk dybde med flere lag og kan minne om Stanislavskijs tilnærming, er det også noe performativt over det. Karakterene fremstår som like mye representasjoner av menneskene. Støttet opp av minimalistisk spill og et stort og åpent rom, som minner lite om ei stue, selv om det er det det fremstiller er det stikk motsatt av titteskapsteater. Tid strekkes ut og «er». Dette gir forestillingen liv. Den «er», som om forestillingen var et vesen i seg selv. Teater kalles øyeblikkets kunst og jeg vil kalle dette øyeblikkets forestilling.

Jeg anbefaler alle å ta turen og oppleve denne formen for teatermagi.