Det har vært en lang dag, og ingen av oss har vært hjemmom etter at vi dro fra universitetet. På lange dager som dette pleier vi å unne oss å spise ute – dessuten har vi ikke hatt tid eller anledning til å dra hjem og lage noe. På en resutaurant i Fjordgata, over henholdsvis stekt ris og fritert svin i sursøt saus, snakker vi om hvordan vi kan vinkle en sak til bloggen om den forestillinga vi skal se etterpå. Vi har fått vite at selv om den jo handler om fotball, handler den ikke egentlig om bare fotball. «Æ så jo et utdrag av den for noen uke siden, og satt med tåran i øyan under hele», sier jeg. Alise formelig klapper i hendene i gleden over å skulle få se ordentlig bra teater av den typen som faktisk gjør noe med følelsene dine.

For mange mennesker er noe av det viktigste å høre til i en gruppe sammen med andre mennesker. Å finne et fellesskap, en tilhørighet. I Rotsekk forteller Ole Christian om hvordan han fant denne tilhørigheten i supporterklubben til Rosenborg Ballklubb, men også hvordan mangelen på dette fellesskapet har gjort seg gjeldende i andre deler av livet.

På pressebildet til forestillinga, det bildet som er blitt brukt i promoteringen, har Ole Christian på seg ei tilsynelatende godt brukt RBK-skjorte. Førsteinntrykket gjør kanskje derfor at man antar at forestillinga hovedsakelig handler om fotball. Det er også denne skjorta Ole Christian kommer inn på scenen med, men like fort som han trekker opp glidelåsen på hettejakka, skjønner vi at det ikke egentlig er fotballen som er kjernen i det han skal snakke om.

Uten å gå veldig mye i detalj inn på hva det er Ole Christian forteller, kan vi jo forsøke å koke essensen ned til at det handler om relasjoner. Han forteller jo, som vi har skrevet om før, om forholdet til en far som ikke alltid var like mye til stede, om et tidlig behov for å slå seg ned, og også om sin bror, som han kun var venn med når de kunne samles om fotballen – og ikke minst den relasjonen man har til seg selv, når man oppdager at ikke alt er som det skal være.

Før Alise og jeg fikk se Rotsekk, var det en del snakk om hvorvidt måten forestillinga har blitt promotert har vært effektiv nok. Et spørsmål man kanskje kan stille seg er om bildet av Ole Christian i fotballtrøya trekker til seg de fotballinteresserte til tross for at de kanskje ikke ellers er så interesserte i teater – eller gjør det at de ellers teaterinteresserte mister interessen fordi de ikke bryr seg om fotballen?

Tilbake i salen ser vi oss rundt, antakeligvis ikke så diskré som vi selv innbiller oss. Vi ser ingen typiske fotballidioter, men vi kjenner igjen flere ansikter fra teatret. Et par rader bak oss sitter selveste teatersjefen, Elisabeth Egseth Hansen. Rundt oss sitter Ragne Grande, Vetle Bergan og Trond Ove Skrødal, i tillegg til mange andre av husets kjente ansikter. Selv om Ole Christian står alene på scenen, er han omringet av sine kolleger – og tør vi anta venner. Han drar oss inn i forestillinga, og alle vi som sitter i salen på Gamle Scene denne kvelden føler at vi blir en del av et fellesskap. Teatret blir et vi, noe man kan være sammen om.

Fotball og teater er to verdener man vanligvis ikke forbinder med hverandre. På et måte er det enklere å se for seg at en skuespiller også skal like fotball, enn at en fotballspiller skal være interessert i teater. Men i denne forestillinga forenes disse to verdenene, og sammen med publikum oppstår en felles følelse av tilhørighet, og vi som sitter i salen forstår litt mer hvordan det er å være så lidenskapelig opptatt av noe, som det Ole Christian Gullvåg er av fotball.

Det snakkes mye om at denne forestillinga passer godt for gutter og menn, siden det tross alt er fotball det er snakk om, men vi mener bestemt at den passer for alle kjønn. Er det ei forestilling med rot i virkeligheten du bør se i år, er det denne. Uansett om det er fotball eller teater som er det du trekkes dit av. Rotsekk spilles til og med lørdag denne uka. Ikke gå glipp av sjansen!

Billetter finner du her: https://www.trondelag-teater.no/forestillinger/rotsekk, kun kr 100,- med ungdomskortet!