Trond-Ove Skrødal (James Tyrone sr.) Foto: Bengt Wanselius
Vetle Bergan (Edmund), Trond-Ove Skrødal (James Tyrone sr.) og Jon Lockert Rohde (James junior) Foto: Bengt Wanselius

Jeg hadde lest om Lang dags ferd mot natt på nettet før jeg skulle se den, og der det sto at det handlet om en familie med sterke rusproblemer. Inne i salen var det stort sett publikum fra den eldre generasjon, med en snittalder på sikkert det tredobbelte av min egen alder. Jeg var nok uten tvil den yngste, og det med god margin.

Nå er jeg ikke akkurat noen poet, og jeg er nok heller ikke den med det beste fagspråket, men jeg har nå litt erfaring selv på scenen. Det er jo allerede skrevet et blogginnlegg om forestillingen, og det er nok mer saklig, men dette er min egen rene og ufiltrerte mening om stykket.

Skuespillerne entrer scenen mens publikum enda strømmer inn, og de setter seg helt bakerst på scenen. I det øyeblikket de setter seg er de allerede i rolle. To enslige konfettiblader faller fra over scenen, og i det forestillingen starter følger en strøm av blader etter. Jon Lockert Rohde, som spiller rollen som den ene broren Jamie, er den første til å gjøre noe. Han spiller på gitaren sin mens han synger, og moren Mary Tyrone, spilt av Hildegunn Eggen, entrer scenelyset dansende. For en dronning på scenen, rett og slett. Vi får jo også vite senere at hun sliter med rusmisbruk, noe stykket til stor grad er bygget på. Vetle Bergan spiller en av de aller viktigste rollene etter min mening; broren Edmund. Uten den rollen ville ikke moren ha havnet i den situasjonen hun er i nå, og de siste scenene fanger virkelig essensen av karakteren i alle dialogene. Og Trond-Ove Skrødal er som skapt for rollen som faren, James Tyrone.

Det er ikke så mange stykker jeg har sett som klarer å sitere og referere så mye til blant annet Shakespeare. Familien vi blir kjent med i stykket er godt kjent med yrket, ettersom begge sønnene har jobbet som skuespillere, og faren skryter av å ha vært «en av amerikas unge lovende» innenfor bransjen. De oppholder seg i sommerhuset sitt visstnok. Hele handlingen utspiller seg på én dag, derav tittelen.

De definerer rommet på en litt snedig måte. Noen ganger når de forlater rommet setter de seg på stoler bakerst på scenen, rett utenfor den enslige lyskasterens rekkevidde. De sitter der og observerer. Og aller viktigst, de holder seg i rolle hele tiden! Det er ganske intenst, om man skal tenke på det slik.

Underveis må jeg si at jeg blir litt sjokkert. Forestillingen var mye mer kompleks enn jeg trodde, med mye sterkere følelser og større problemer enn det jeg hadde forestilt meg. Skuespillerne gjør en fantastisk jobb med å uttrykke seg, selv om det er så lite fysisk spill. Eller joa, det er jo en del fysisk spill. De bruker jo instrumentene sine, en gitar, et piano og et trekkspill. I tillegg er det en scene rett før sluttscenen der de to brødrene virkelig blir fysiske med hverandre.

Det som gjør forestillingen helt unikt og spesielt, er hvordan det bygger på en sann historie; historien til dramatikeren Eugene O’Neills. Han syntes det var så personlig at han nektet framføring av stykket før 25 år etter sin død. Dette fulgte jo ikke kona, hun publiserte teksten, og stykket ble satt opp allerede tre år etter hans død. Les mer om dette (og bestill billetter) her.

En konstant strøm med rosa konfettiblader faller gjennom hele stykket. Scenen er dekket med et tykt lag i det vi går inn i sluttscenen. Her er hele familien samlet, tre av dem er beruset og en av dem er ruset, dere kan jo gjette hvem. Det er rett før denne scenen sitatet som fanget meg blir sagt: «Jeg prøvde å drukne mine sorger, men de kunne svømme».

Jeg gleder meg virkelig til å se disse skuespillerne videre i andre forestillinger, etter å ha sett den helt fantastiske opptredenen av Lang dags ferd mot natt. Forestillingen anbefales på det sterkeste.