Kenneth Homstad som sektleder. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard
Mari Hauge Einbu, Ingrid Bergstrøm og Kenneth Homstad. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard
Ingrid Bergstrøm og Øyvind Brandtzæg Foto: Signe Fuglesteg Luksengard
Ingrid Bergstrøm. Foto: Silje Fuglesteg Luksengard.
På vei til teatret

Den dagen jeg så Lanzarote, blinksa jeg skikkelig med planlegginga av dagen min, og endte opp med å miste både bussen og tålmodigheten på vei til teatret. Sannheten er jo at jeg ikke har noen andre å skylde på enn meg selv, men der jeg satt og forsøkte å mane bussen til å gå fortere fremover, kunne jeg ikke hjelpe for å skylde på alle andre for at jeg antakeligvis kom til å miste hele forestillinga. Særlig var det vel AtB sin feil. Skulle det liksom være mitt ansvar å sjekke bussruta før jeg gikk ut døra? Og forholde meg til at bussen med stor sannsynlighet kan gå før ruta? Men mirakelet skjedde, bussen henta inn ruta, og jeg rakk forestillinga akkurat på håret. Jeg kom hastende inn i salen som siste person i billettsjekken, og endte opp nest øverst til høyre på tribunen med svetten rennende innenfor både jakka og skjerfet. Da kunne det jo gjerne passe seg å bli tatt med til syden.

 

Sydenturen fra helvete

Lanzarote beskrives av Ole Jacob Hoel i Adresseavisen som «sydenturen fra helvete». Det er en beskrivelse som passer ganske godt, syns jeg. Helt fra åpningsmonologen til Kenneth Homstad blir det tydelig etablert at vi skal på ferie, alt ansvar skal fraskrives, og vi skal bort fra den dystre hverdagen på det Europeiske kontinentet. Dessuten har visst karakteren hans reist ganske mye rundt i verden allerede, og ser ut til å vite hva han går til – selv om han aldri har vært på akkurat Lanzarote før.

(Sidenote: Kenneth Homstads monologfermføringer har vært noen av mine favorittøyeblikk på Trøndelag Teater. Det er slik jeg liker han best: Alene på scenen i direkte kontakt med publikum. Jeg husker spesielt bananmonologen fra Bildet av Dorian Gray før sommeren, og den mer og mer nakne sekvensen fra Lyset skal bare skinne på meg og mine ønsker, som gikk i 2018 – for øvrig med samme regissør som Lanzarote, Ole Johan Skjelbred).

Og vi får det vi blir fortalt. Vi reiser til Syden, det skal drikkes og pules, og snakkes om puling, det blir stiftet nye bekjentskaper, et av parene opplever en relasjonell eksistenskrise, og vi får være med på sydenaktiviteten over alle sydenaktiviteter: et kamelshow (forresten i seg selv en fantastisk opptreden av Øyvind Brantzæg).

Personlig har jeg aldri vært på en «all inclusive» sydenferie, og jeg kan altså ikke belage meg på andre sannheter om å feriere i Syden enn de jeg har sett på TV, kanskje særlig da gjennom kjente realityprogrammer som kanskje ikke trenger å nevnes med navn i denne sammenhengen. Mine stereotypiske tanker om sydenferier står ved lag etter å ha sett denne forestillinga, for å si det sånn.

 

Førsnakk
Trude Kolderup, 12. september

Det er blitt arrangert to førsnakker om Lanzarote på teatret. Jeg har vært på begge. På den første, torsdag 12. september, snakket førsteamanuensis og faglærer ved franskundervisningen ved NTNU, Trude Kolderup, om forfatteren Michel Houellebecq, som har skrevet boka Lanzarote (2000). Trude kunne fortelle at Houellebecq trygt kan kalles en av de mest omdiskuterte samtidsforfatterne, og at ved hver av hans nye utgivelser forventes det noe oppsiktsvekkende. Hun snakket om at temaet i Lanzarote er helt typisk Houellebecqs litteratur, som ofte handler om suicidale helter på jakt etter meningen med livet, og som ofte stiller spørsmålet «hvem fortjener egentlig evig liv – og hvem vil ha det?».

Videre snakket hun om hvordan dagens teaterstykker ofte må «erotiseres» for å møte dagens publikum, som er vant med TV-underholdning som Ex on the beach – men at dette på ingen måte er nødvendig når det gjelder å dramatisere Houellebecqs litteratur. Houellebecq skriver nemlig mye om sex, og legger ikke skjul på at mye av det han skriver om er basert på egne erfaringer. Til slutt kunne Trude fortelle at det er vanskelig å plassere Houellebecq innenfor en litterær sjanger annet enn «samtidsforfatter», mye fordi det gjerne må gå litt tid før man kan plassere noen innenfor en periode, men om hun selv skulle gjøre det, ville hun plassere Houellebecq innenfor depresjonismen.

 

Kristoffer Spender, 7. oktober

Den andre førsnakken ble arrangert mandag 7. oktober, med dramaturg Kristoffer Spender. Han la også vekt på forfatterskapet til Houellebecq, og kunne fortelle mer om hvordan forestillinga har blitt til gjennom å bruke tekstfragmenter fra ikke bare boka Lanzarote, men også fra andre av Houellebecqs bøker. Særlig kunne han avsløre at slutten på boka Lanzarote ikke var spennende nok til å brukes på teaterscenen slik den er skrevet, og at slutten på forestillinga derfor er basert på boka Muligheten av en øy (2005). Sekten vi får møte i forestillinga er forresten basert på en ekte sekt, som tror på at aliens har skapt jorda, og at de skal komme tilbake for å redde de utvalgte. I researchen til forestillinga har regissør Ole Johan Skjelbred hatt et skype-møte med sektens leder i Skandinavia, og de bruker tekstfragmenter fra sektens «bibel» (som fins tilgjengelig som pdf-fil på nettet) i forestillinga.

Kristoffer kunne også fortelle at Lanzarote var den siste tittelen som ble bestemt for årets program, og at det var regissøren selv som hoppet på prosjektet og ønsket å dramatisere boka. I prosessen med å jobbe frem forestillinga er det skrevet et manus på 85 sider, og måten Ole Johan Skjelbred jobber på gjør at deler av teksten stadig vekk bytter rekkefølge, og skuespillerne må derfor rett opp til premieren forholde seg til endringer i teksten. Også Kristoffer la under denne førsnakken vekt på Houellebecq som en kontroversiell forfatter, og snakket om bøkene hans som en stadig jakt etter meningen med livet – samtidig som Houellebecq lar det tydelig skinne gjennom at han virkelig ikke liker mennesker. En skikkelig misantrop, altså.

 

Tanker etterpå

Etter å ha sett forestillinga, satt jeg igjen med blant annet tanker om tiden som virkemiddel både i litteraturen og i virkeligheten. Skjer handlinga i forestillinga over bare et par dager, eller over flere uker? Om handlinga er satt til årtusenskiftet, eller flytta fremover til nyttårsfeiringa 2020, er heller ikke greit å si. Kostymene gir ikke noe hint hverken den ene eller den andre veien om hva som er riktig, og det som blir sagt kan tolkes begge veier. Så kan man jo spørre seg om tiden egentlig er viktig. Eller er tiden, som alle andre mellommenneskelige relasjoner og forpliktelser, bare konstruert av menneskene for å få samfunnet til å gå rundt? Bruker vi også tiden som en unnskyldning – som vi gjør med det meste annet?

jeg har ikke tid til å få gjort det vi snakka om, neida, dette skjedde jo på nittitallet og er ikke like relevant i dag, neida, jeg har ikke vært utro, vi var jo på sydenferie, alt er lov på Lanzarote, alt er lov bare det er så lenge siden at jeg nå kan distansere meg selv fra det, sorry, jeg kommer for seint fordi bussen gikk før ruta

Avslutningsvis

Denne teksten er litt sånn all over the place, merker jeg. Men det er på en måte forestillinga også. Det er kanskje det som skjer, når fire – eller seks, syv? Jeg er ikke helt sikker på hvor mange karakterer vi egentlig møter – mennesker ender opp på samme hotell og skal tilbringe ferien sammen uten å ta ansvar for noe av det som skjer i den virkelige verden. Og som noen av oss, som skaffer seg teaterbilletter, men fraskriver seg ansvaret for å komme tidsnok, selv om vi vet at det er noen som allerede sitter på teatret og venter på oss. Til han som stod med billetten min i hånda og venta på meg mens jeg dro ut tida på ingenting, må jeg bare beklage, og jeg skal prøve å bli bedre. For jeg liker jo egentlig mennesker – noen bedre enn andre – og jeg ønsker jo ikke å kaste bort andres tid med min egen egoisme. Eller bør jeg, som Houellebecq, bare embrace min egen utilstrekkelighet og godta meg selv som den misantropen og egoisten også jeg kan være?
Nei, jeg syns ikke det. Det er jeg for ung til.

 

Fremhevet bilde viser Ingrid Bergstrøm, Mari Hauge Einbu, Kenneth Homstad og Øyvind Brandtzæg. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard. 

Lanzarote spilles på Studioscenen frem til lørdag 12. oktober. Kjøp billetter her: https://www.trondelag-teater.no/forestillinger/lanzarote