Kyrre Havdal. Foto: Øyvind Eide.
Martha Standal. Foto: Øyvind Eide.

Mandag i premiereuka tok jeg turen til Nationaltheatret i Oslo for å høre hvordan det sto til med trioen Mads Bones, Martha Standal og Kyrre Havdal fra Trøndelag Teater. Denne trioen er godt etablerte og kjente i Trøndelag og har stått bak mange suksesser på Trøndelag Teater de siste årene.

Siden august har de jobbet med å lage forestillinga Alice i Vidunderland, som skal spilles på Nationaltheatrets hovedscene frem til nyttårsaften.

Mads Bones og Kyrre Havdal satte i 2017 opp Alice i Eventyrland i et sirkustelt i Frognerparken med 2017’s 2. klasse skuespillerstudenter fra KHIO. Denne gangen var det Nationaltheatret som har invitert dem til seg. Denne gangen har de også fått med seg danser Martha Standal på laget som koreograf.

Jeg var så heldig å få se den første publikumsprøven og med flere hundre barn i salen. Etter publikumsprøven ble jeg med Martha, Kyrre og Mads på sidescenen. Det var litt stresset stemning bak scenen og scenearbeidere som gikk fram og tilbake og fikset på scenografien og rekvisitter. Det var tydelig at premieren var rett rundt hjørnet!

 

Det var kun få dager til premieren og jeg spurte om de hadde kontroll og om de følte at de var i rute. Mads fortalte at denne publikumsprøven som nettopp var ferdig, gikk ut på å kjenne på hvor rytmen stoppet og hvor det gikk litt treigt: «Det viktigste i dag var å henge foten på historien». Og det syntes de den gjorde. De forteller at det gjorde at de ikke hadde så store strukturelle problemer hvor de trengte å flytte på scener eller gjøre om på det store, men det handlet i mye større grad om å stramme inn, korte inn, strekke ut og modellere. «Det er som om vi har høvlet et bord, og nå skal vi fram med sandpapiret. Vi skal heller fram med sandpapir og litt maling enn å starte med sag og full endring.»

Alice i Eventyrland er skrevet av Lewis Carroll i 1864 og regnes som verdens første barnebok. Det er en kjent og kjær historie for mange. I denne versjonen og i dette vidunderlandet møter vi Alice som 14 år, i sitt eget konfirmasjonsselskap. Men hvorfor valgte de akkurat den inngangen og det temaet til forestillinga?

«Fordi vi synes at når man er i overgang, dette endringsøyeblikket når man går fra liten til stor, fra ung til voksen er et veldig interessant og eventyrlig øyeblikk. Akkurat det øyeblikket når blomsten slår ut. Denne «visst gjør det vondt når knopper brister» som Karin Boye skrev i et dikt, altså dette øyeblikket. Hvis en skal se for seg et vidunder, og når det vidunderet oppstår, så er det blomstringsøyeblikket som vi føler er veldig «Alicesk.»

Dette er den første produksjonen til Mads, Kyrre og Martha sammen utenfor Trondheim. Denne gangen på et nytt teater i en ny by, men hvordan er det å komme til et nytt teater? Endrer man måte å jobbe på?
Kyrre sa: «Det er ingen som vet noe om oss og ingen har våre synder i boksen! Vi får en ny start.»
Mads fortalte at de har jobbet på akkurat samme måte. «Og når vi jobber på samme måte så er det forskjellig fra gang til gang for hva slags type stykke man møter, men til syvende og sist handler det om å være tilstede og møte de folkene man jobber med. Hovedforskjellen er at vi jobber med folk vi ikke kjenner godt fra før av. Noen har vi jobbet med før, men de aller fleste kjenner vi ikke, de kjenner ikke oss, og da handler det om å bygge tillit sammen. Og det som har vært veldig inspirerende med å komme hit, er at det har gitt oss den tilliten og vi har ikke måttet streve for å få den. Vi har bygd et lag, og det er jo det man alltid gjør.»

Martha syntes at det var annerledes å komme til Nationaltheatret.  «I Trondheim vet jeg hva jeg kan be folk om å gjøre når det kommer til bevegelse, fordi jeg kjenner dem så godt, men her er det 80% av gjengen jeg ikke har møtt før. Så på et vis følte jeg at jeg kom litt mer uforberedt på det jeg skulle produsere, selv om man har tanker om det man vil ha og hva man ønsker de skal gjøre. Jeg har styrt det litt mer etter hvem jeg har å gjøre med denne gangen».

Kyrre synes det har vært en fin måte å jobbe på. At man ikke er for forberedt. Han forteller at ting sjeldent blir akkurat som man hadde forberedt seg på uansett, når maskineriet skal snakke sammen. «Jeg har sett på det som en stor fordel i sammenhengen her; å ikke vite helt stemmeleiet til forskjellige folk, for da har vi flere muligheter og da slipper vi å låse oss i noe vi har bestemt oss for.»

 

Til slutt spurte jeg dem om hvorfor de vil anbefale folk å komme å se forestillinga.
Mads forteller «For å bli litt klokere på ene siden, for å kjenne igjen hvordan en har det selv, eller har hatt det, eller noen gang kan ha det, eller kanskje en kjenner noen som har det sånn … Det er på en måte den ene delen av det, også er det å drømme seg bort i et vidunderland i to timer. Der alt kan skje. Den graden i å la seg falle inn i et eventyrlig univers der underholdning ikke er fremmed fordi, for vi er glad i å underholde, uten at det er noe svakt av den grunn.»

Jeg vil anbefale alle teater-trøndere å ta turen til Nationaltheatret for å se vidunderlandet til trioen. Også er det godt å vite at de kommer tilbake til Trøndelag Teater igjen snart.

 

Fremhevet bilde viser Mads Bones sammen med skuespillerne Kjersti Tveterås som Alice og Herman Bernhoft som Den hvite kaninen Foto: Øyvind Eide.