Trond-Ove Skrødal og Andreas Tønnesland. Bak: Ingrid Unnur Giæver og Isak Holmen Sørensen Foto: Erika Hebbert
Ingrid Unnur Giæver. Bak: Isak Holmen Sørensen Foto: Erika Hebbert

Dette er noen av mine tanker etter å ha sett forestillinga Kristin Lavransdatter.

I hverdagslige klær entrer skuespillerne en stor, lys og ganske nøytral boks som er helt tom sett bort i fra en grå bøtte med en pensel i, en skuespiller tar med seg bøtta og maler tallet «1306» på bakveggen, så vi vet når handlingen forgår. Det er Sigrid Undsets tekst og språk som benyttes i dramatiseringen, nærmest direkte fra bok til scene. Ingen replikker er blitt lagt til, og gjennom forestillingen veksler skuespillerne på å fortelle historien i første- og tredjeperson. Alt dette gjør at forestillingen blir som en slags livefremføring av en lydbok.

Har Kjersti Horn og Co dratt historien inn i vår egen tid? Både ja og nei. På den ene siden har de beholdt teksten nesten akkurat slik den ble skrevet for nesten 100 år siden og på den andre har de kostymer og en scenografi som minner pent lite om høymiddelalderen. Det virker for meg som de har valgt å ha fullt fokus på boka og at teksten er god nok i seg selv, mens de nøytrale kostymene og den nøytrale scenografien gir oss i publikum mulighet til å skape egne bilder og assosiasjoner.

I ukene etter at jeg så stykket har jeg grublet fram og tilbake på hva jeg synes om denne «lydbok-feelen». Min umiddelbare tanke da jeg gikk ut av teatersalen var at jeg elsket forestillingen, men så begynte jeg å lure på om det kanskje var mer på grunn av Sigrid Undsets historie enn selve framføringen. Hvorfor dra på teatret når man like godt kan lese boka hjemme?

Siden jeg ikke har lest boka kan jeg umulig si om jeg hadde fått samme utbytte av den som jeg fikk fra forestillinga og den energien skuespillerne ga til teksten og spillet. Det er sjelden man sammen med så mange andre får oppleve en bok nesten nøyaktig slik den er skrevet. Jeg kan tenke meg å lese boka og sammenligne inntrykkene jeg får fra den med de jeg fikk på teatret.

Forestillingen varer i ca. fire timer og 30 minutter, inkl. to pauser på 15 minutter hver. Det er litt i lengste laget, men det er en tekst som fortjener den tiden den får. Det hender et par ganger at forestillingn mister meg, spesielt i tredje akt, som er den lengste. Men det tar ikke mye tid før historien henter meg inn igjen, særlig mot slutten som utforsker mer av fortiden til Kristins foreldre.

Seks av de elleve skuespillerne er på scenen gjennom hele forestillingen og når de ikke er direkte med i spillet er de alltid fokusert på det som skjer. De følger med på handlingen akkurat som oss i publikum og for meg gir det en slags smittende effekt, når de er interessert er jeg interessert.

Jeg storkoste meg da jeg så Kristin Lavransdatter, det er en nydelig historie fremført av megadyktige skuespillere på en måte jeg ikke er vant til å se på teatret, og jeg vil gjerne se den en gang til.

Jeg kan ikke garantere at dette er en forestilling for alle, særlig når den er så lang, men jeg anbefaler absolutt å gi den et forsøk!

 

 

Fremhevet bilde viser Trond-Ove Skrødal og Janne Kokkin. Bak: Andreas Tønnesland, Kingsfors Siayor og Mira Dyrnes Askelund. Foto: Erika Hebbert

Les også Aleksanders tekst om forventninger til Kristin Lavransdatter før premieren.