Vetle Bergan og Ragne Grande. Bak: Isak Holmen Sørensen og Trond-Ove Skrødal Foto: Erika Hebbert
Hildegunn Eggen, Kingsford Siayor og Kai Remlov Foto: Erika Hebbert
Ingrid Unnur Giæver. Bak: Andreas Tønnesland, Isak Holmen Sørensen, Janne Kokkin og Trond-Ove Skrødal Foto: Erika Hebbert

Til tross for at Kristin Lavransdatter har fått noen litt lunkne anmeldelser, dro jeg ned på teateret en torsdag for å se oppsetningen. Det er ikke noe jeg angrer på – og du lurer kanskje på hvorfor? Det skal jeg fortelle. Her er fem gode grunner til å se Kristin Lavransdatter på Trøndelag Teater i høst:

 

  1. Kostymer

Kostymene består stort sett av komfortable klær, kanskje kjent som joggeklær for noen. Ikke noe spesielt stort og pompøst. Noen ville kanskje sett på valget av kostymer i denne oppsetningen som merkelig eller litt kjedelig. Med tanke på at alle replikker foregår på gammelnorsk, virker det kanskje litt merkelig å kle skuespillerne i moderne klær og nesten uten kostymeskift. Men man innser raskt om man tenker etter, at kostymene reflekterer karakteren meget godt i historien. Adidas-jakken med dyr på, som Kristin Lavransdatter (Ingrid Unnur Giæver) har på fra start viser at karakteren er morsom og leken. Janne Kokkin (Ragnfrid Ivarsdatter) går gjennom stykket ikledd mørke klær, noe som hinter til hennes mørke fortid. Kostymene er vel gjennomtenkte og står i takt med karakterene i historien.

 

  1. Scenografi

Jeg stilte noen spørsmål da jeg gikk inn i salen og innså at hele stykket skulle foregå i en treboks, bokstavlig talt. Scenen er ribbet for kulisser, kun en treboks med en forhøyning på sidene hvor skuespillerne som regel sitter når de ikke har noen replikker. Jeg trodde i starten at det kom til å bli nokså kjedelig, før jeg innså at dette ga meg mulighet til å faktisk følge med på skuespillerne og historien. Det er så mye det er lett å gå glipp av når scenen er overfylt av kulisser fra topp til bunn og man kan til tider glemme å følge med på historien. Denne måten å sette opp en forestilling på, gir også publikum en følelse av å være med i historien. Når det ikke eksisterer en vanlig scene som man er vant til, blir man med ett med i historien, i stedet for å se den bli framført rett foran seg.

 

  1. Språket

Jeg ble litt nærvøs da jeg så at programmet man får tildelt i det man trer inn i salen inneholdt en ordliste. To hele sider av programmet er brukt til å forklare hva gammelnorske ord er på moderne norsk. Ord som “mø” og «vådeild” var ord jeg ikke visste hva betydde på forhånd, og jeg trodde jeg aldri i verden kom til å forstå noe som helst gjennom forestillingen. Men, som med så mye annet i denne forestillingen, tok jeg feil. Språket brukes av alle, noe som gjør at man ganske fort kommer inn i fortellingen. Noen ord glipper her og der, men helheten kommer enkelt fram. Ordbruken gjør at man blir minnet på at historien ikke skal foregå i dagens samfunn, selv om kostymene sier noe annet. Motsetningene av det gamle språket og den moderne bekledningen skaper en interessant miks av inntrykk på scenen, som lett gjør at man blir fascinert av denne oppsetningen.

 

  1. Skuespillerne

Som i alle andre forestillinger, er skuespillerne viktige for at stykket skal gjennomføres. Kristin Lavransdatter har mange skuespillere som har vært å se i mange oppsetninger på Trøndelag Teater, blant annet Hildegunn Eggen (Isrid og Fru Åshild) og Trond-Ove Skrødal (Lavrans Bjørgulfssøn). I tillegg har Trøndelag Teater gitt hovedrollen til nykomlingen Ingrid Unnur Giæver. Nyutdannet fra Teaterhøgskolen i 2018 er dette Ingrids første hovedrolle på Trøndelag Teater. Gjennom hele stykket viser hun hvorfor nettopp hun er en av Norges nye generasjon av skuespillere. Hun holder ikke igjen, verken på følelser eller talent, og jeg håper virkelig jeg får se henne i flere stykker videre. Det er virkelig skuespillerne som gjør forestillingen, med tanke på at det er svært lite som skjer på scenen bortsett fra hva skuespillerne gjør.

 

  1. Lengden

Fire og en halv time står det på Trøndelag Teaters egne nettsider om lengden på stykket. Det er så langt den lengste teaterforestillingen i mitt liv. Jeg må helt ærlig si at jeg ikke så veldig fram til stykket, man rekker tross alt å se over en halv sesong av Modern Family på like lang tid som stykket varer. Jeg hadde på forhånd også lest noe av kritikken stykket har fått og det økte ikke mine forventninger til stykket. Fire og en halv time senere gikk jeg ut av teateret, klokken halv tolv på kvelden, og følte jeg ikke hadde vært borte i noe mer enn maks to timer. De fire og en halv timene går fortere enn man skal tro. Om noe gjør det bare at man har bedre tid til å komme grundigere inn i historien.

 

Det var fem grunner til å se høstens satsning på Trøndelag Teater. Om du ble litt nervøs av akkurat lengden på forestillingen så kan jeg si at det ikke føltes noe lengre enn et hvilket som helst annet annet stykke. Ta med litt snacks (men ikke plag andre i salen med lyden av potetgull, stykket er ikke veldig høylydt) og jeg kan forsikre deg en god oppsetning og vel gjennomført forestilling av en av verdens mest berømte bøker.

 

Fremhevet bilde viser Kingsford Siayor og Ingrid Unnur Giæver. Foto: Erika Hebbert