Kenneth Homstad (Benedikt) og Isak Holmen Sørensen (Claudio) Foto: Bengt Wanselius
Ragne Grande (Hero), Isak Holmen Sørensen (Claudio), Mats Moe (Broder Frances), Mari Hauge Einbu (Beatrice) og Kenneth Homstad (Benedikt) Foto: Bengt Wanselius
Ingrid Unnur Giæver (Don Juan) Foto: Bengt Wanselius
Mira Dyrnes Askelund (Margaret) og Andreas Tønnesland (Borachio) Foto: Bengt Wanselius

Forviklingskomedien Stor ståhei for ingenting ble skrevet av William Shakespeare i 1598-1599, og ble gitt ut for første gang i 1600. 16. november hadde Stor ståhei for ingenting premiere på Trøndelag Teater i regi av Runar Hodne. På scenen sto Hildegunn Eggen i rollen som Leonato, Mari Hauge Einbu som Beatrice, Ragne Grande som Hero, Kai Remlov som Don Pedro, Kenneth Homstad som Benedikt, Ingrid Unnur Giæver som Don Juan, Isak Holmen Sørensen som Claudio, Andreas Tønnesland som Borachio, Mira Dyrnes Askelund som Margaret og Mats Moe som Broder Frances. Forestillingen skal spilles frem til 18.desember. Jeg så prøveforestillingen 14.november og skriver analysen min ut ifra den.

 

Kort handlingsreferat av forestillingen

Fyrsten Don Pedro og følget hans ankommer hoffet i den italienske byen Messina etter en seirende kamp. På hoffet vil Leonato holde et maskeball til ære for Don Pedro og hans soldater. På maskeballet blir Claudio blir forelsket i Leonatos datter, Hero. Samtidig faller Benedikt, Claudios venn, for Heros kusine Beatrice. I bakgrunnen av dette legger Don Juan planer for hvordan han kan ødelegge Claudio og spolere planene hans. På maskeballet lover Don Pedro at han skal hjelpe Claudio med å få sin store kjærlighet, Hero. Og det nettopp dette som utløser forvirringen og forviklingen.

 

Handlingens tid

Handlingen er i denne oppsetningen lagt til 1600-tallet, med en moderne vri. Vi kan kjenne igjen på de klassiske Shakespeare-kostymene og sminken at dette er fra 1600-tallet. Det at skuespillerne snakker på sin egen dialekt og snakker med sitt eget språk gjør at det føles mer moderne. Det er også tatt noen grep i forhold til spillestilen. Det er en realistisk spillestil som i tillegg til teksten styrker det moderne i teksten. Man kunne se den realistiske spillestilen ved at skuespillerne reagerte naturlig på det som skjedde og omgivelsene rundt. Det var ikke store overdrivelser i spillet.

 

Rollenes relasjoner

Alle rollene i dette stykket har en viktig innvirkning på handlingen, men de tydeligste rollene er Don Juan, Don Pedro, Leonato, Claudio og Hero. Guvernøren Leonato og hennes datter Hero bor på hoffet i Messina, hvor handlingen foregår. Det er to dynamiske karakterer som er åpne mot det som kommer og endrer seg underveis i stykket. Både Hero og Leonato har mer elegante kostymer enn de andre og vi ser at de har en høyere status i måten de spiller på. I starten spiller de på «balkongen», mens de andre spiller nede i foajéen.

Fyrsten Don Pedro kommer på maskeballet til hoffet med Claudio i følget sitt. De er også to dynamiske karakterer som er åpne for forandringer. De legger planer sammen for å lykkes i kjærligheten. I starten av stykket går Claudio opp på en stige og strekker seg for å nå Hero. Dette er et fint bilde på hvordan Claudio strekker seg for å nå Heros status og kjærlighet.

Don Juan er en statisk karakter som står i bakgrunnen og planlegger spoleringer for å ødelegge planene til Don Pedro og Claudio. Vi kan også se at han har høyrere status enn Claudio og Don Pedro ved at Don Juan spiller over dem og snakker ned til dem, både i foajéen og inne på scenen.

 

De scenografiske elementene

Forestillingen startet ute i teatrets foajé, hvor publikum står spredt rundt på ulike steder. Det at starten ble spilt i foajéen, gjorde at vi fikk et inntrykk av hvem de ulike karakterene er, og det var enklere å sette seg inn i situasjonene som kom senere i stykket. Foajéen blir brukt som den er, og man får en følelse av å være inne på hoffet i Messina. Vi blir dratt inn i stykket på en fin måte og får følelsen av at karakterene snakker til deg og ikke foran deg.

Vi ble ført inn på scenen som om vi var gjester på Maskeballet og møtte karakterene sittende i salen da publikum skulle sette seg ned. Det å sitte blant karakterene gjorde at vi fikk et enda sterkere innblikk i karakterenes tanker og måter å handle på.

Etterhvert da spillet begynte på scenen ble det gradvis gjennom hele forestillingen, heist opp papir. Det ble heist opp papir når det dukket opp situasjoner som bygget opp karakterenes glede. Når Claudio får bekreftet gjennom Don Pedro, at Hero vil gifte seg med han, kommer det ned to skyer lagd av papir, som forsvinner igjen når de har forlatt scenen. Disse skyene kom også fram da de skulle besøke Heros gravsted.

Hvitt papir brukes som scenografisk element i denne oppsetningen, og vi får se en symbolsk scenografi. Det å bruke papir i en slik forestilling, er et fint virkemiddel som gjør scenebildet hvitt og rent. Papir er skjørt og har lett for å gå istykker. Det er noe man også kan se igjen i spillet i forestillingen. På flere steder i stykket er situasjonene tynne og det er lite som skal til for at alt ryker i to. Det er også situasjoner som er mer solide enn andre, og da kan man se på papiret som henger fra taket. Det er solid kan formes på ulike måter, uten at det bretter seg ut igjen. Det at papiret kan brettes og formes, gjør at skuespillerne kan endre scenografien underveis i forestillingen. Det er også med på å dra publikum enda dypere inn i spillet. Det er ikke bare scenografien som er formet av papir. Rekvisittene som brukes er også i hvitt papir, og noen av rekvisittene former skuespillerne selv.

Sceneskiftene går inn i handlingen og når scenebildet ble endret, var det naturlig for situasjonen. Det kunne man tydelig se da Claudio anklaget Hero for å ha vært utro. Bryllupet som gikk fra å være et høydepunkt, gikk til å bli et vendepunkt for Heros liv. Da Dette kom frem, raste alt papiret sammen og ble liggende på bakken slik det gjorde fra starten. Det var en naturlig endring, for det var jo akkurat det som skjedde. Alt raste sammen i Heros liv.

 

Lyd og musikk

Musikken i forestillingen er med på å definere hvilke rom vi oppholder oss i. Det er et tydelig når vi er inne på maskeballet og når vi er utenfor eller i et annet rom på hoffet. Musikken dempes og høres fjern ut i scenene utenfor maskeballet, og gir oss et sterkere inntrykk av å være inne på maskeballet når musikken er tydelig. Musikken er også med på å styrke scener ved at det kommer svakt på i starten av en dialog eller en scene og blir høyere og høyere jo nærmere dialogen kommer et toppunkt.

Musikken som blir brukt i forestillingen er moderne og teknisk musikk som ikke er klassisk for musikken da stykket ble skrevet. Musikken er med på å modernisere forestillingen.

 

Lysets betydning

I tillegg til musikk og scenografi, spiller lyset en viktig rolle. Det er et scenelys som viser stemningen mellom karakterene, for eksempel da Claudio og Hero bestemte seg for å gifte seg, var det et varmt og tydelig scenelys. Også når alt faller sammen for Hero i bryllupet, er det et lys som er med på fallet til scenografien og ikke minst på fallet i livet til Hero og Leonato. Lyset styrket handlingen og vekket følelser hos publikum.

 

Kostyme og sminke

De fargerike kostymene står i kontrast med scenografien og det hvite papiret. Det er klassiske kostymer fra Shakespeares tid på 1600-tallet, med sterke farger som gjør forestillingen lett og styrker den som komedie. Vi kan se tydelige statusforskjeller i kostymene ved å se på Leonato og Heros kostymer. De er begge en del av hoffet og kostymet er bestående av glitter og ser mer elegant ut enn de andre kostymene. Sminken til Leonato og Hero er også mer fargerik enn de karakterene.

 

Forestillingens dramaturgi

Bare ved å se på tittelen til forestillingen får mann et inntrykk av hva komedien skal ta for seg. Stor ståhei for ingenting. Til slutt hadde jeg noen tanker om hvordan tittelen gjenspeiles i forestillingen. Forestillingen var preget av intriger, bedrag og forvikling. Intriger som ble dannet av forvikling og bedrag. Bedragene som blir skapt av at karakterene som utfører handlinger som ikke er sanne i form av baksnakking og forvikling.

Når skuespillerne kommer ut med instrumenter lagd av papir og spiller på egenhånd, skaper det et slags brudd i handlingen. Det er en pause fra forviklingen, men vi kan likevel se at de ulike karakterene samarbeider og kommuniserer med hverandre. For eksempel da Borachio og Margaret spilte sammen, var det tydelig at de hadde en kontakt mellom seg som ga et inntrykk av forholdet mellom dem og hvordan det kunne komme til å utvikle seg videre.

Stykket består av fem akter og en aristotelisk dramaturgi. Jeg vil si at forestillingen har flere små spenningskurver på vei opp til det største toppunktet. Forviklingen og intrigene underveis gjør at det blir ekstra spennende. Jeg vil si at toppunktet i forestillingen er i fjerde akt i bryllupet til Hero og Claudio, når anklagelsen om utroskapen kommer i lyset. Alt som er bygget opp av glede og spenning, raser sammen og det blir en tragedie i Heros og Leonatos liv. Broder Francis kommer opp med ideen om å late som om Hero er død, for å få frem hennes uskyld. Det er da løsningen kommer frem. Når Hero og Claudio møtes igjen, er alt fint og de bestemmer seg for å gifte seg på nytt, i tillegg til at Benedikt og Beatrice endelig får hverandre.

Avslutningen på stykket, hvor alle tilslutt får dem de elsker, blir all forviklingen og intrigene borte. Det er som om alt slippes opp, men det er en som står igjen i mørket og som ikke får sitt bedrag oppløst sammen med de andre. Det er Don Juan som står bak det bedragene.
Jeg synes tittelen i stykket passer veldig fint og det kommer ekstra godt fram i avslutningen hvor alle fikk dem de elsker. Alle intrigene, all forviklingen og bedraget blir løst opp og vi ser tilslutt at vi egentlig kunne vært foruten.

 

Tema/budskap regissøren ønsker å få frem

Temaet i dette stykket er intriger og bedrag. Det å elske går også igjen som et tema. Hvem skal elske hvem? Hvem elsker? Er det noen som elsker meg?

Selv om det er en komedie, er det ikke overdrevent spill. Det er en god balanse mellom det komiske og det tragiske. Oppsetningen har en god stemning som setter publikum inn i historien som skal formidles. Valget regissøren har tatt med å spille så nære publikum, gjør at man blir dratt med inn i handlingen på en annerledes måte. En måte som gjør det nærere og tryggere å kanskje kjenne igjen seg selv i karakterene. Jeg vil også si at regissøren har fått frem forviklingen på en tydelig måte sammen med symbolikken i scenografien. Til sammen viser det alt strevet som til slutt ikke hadde noen betydning.

 

Selv om dette stykket ble skrevet på 1600-tallet, er det mye som er moderne og aktuelt den dag i dag. Shakespeares karakterer er individuelle og interessante i handlingen. Uansett hvem du er som ser denne forestillingen, er det noe eller noen du kan kjenne deg igjen i. Vi kan kjenne igjen det å være desperat etter å oppnå noe. Så desperat at det fører til intriger og bedrag. Det jeg synes styrket denne forestillingen er at den eksperimenterer med formen og dramaturgien. Det å starte forestillingen i et annet scenisk rom, gjorde det fint og tett. Jeg synes også de scenografiske elementene styrket forestillingen. Skuespillerne formet scenografien og rekvisittene underveis og tok oss med på utviklingen.

Et sitat jeg likte og som beskriver stykket, er Leonatos replikk: «Død så lenge løgnen levde».

 

 

Denne teksten er i utgangspunktet skrevet som en teateranalyse ved Charlottenlund vgs. Bruk den gjerne som mal eller inspirasjon til din egen teateranalyse, men husk å vise til Nora Konstad Brevik og Teaterbloggen som kilde hvis du bruker noe av det som står her i din oppgave!

Hvis du er interessert i mer teaterteoretisk lesestoff, les gjerne Ingvilds tekst om Lang dags ferd mot natt!

Fremhevet bilde viser Mira Dyrnes Askelund som Margaret. Foto: Bengt Wanselius.