Beatrice og Benedict viser at de er forelsket i hverandre. Kenneth Homstad (Benedikt) og Mari Hauge Einbu (Beatrice). Foto: Bengt Wanselius.
En lykkelig slutt (før alt går til h..., og så ordner det seg igjen). Mari Hauge Einbu (Beatrice), Hildegunn Eggen (Leonato), Ragne Grande (Hero), Mats Moe (Broder Frances), Isak Holmen Sørensen (Claudio), Kenneth Homstad (Benedikt) og Kai Remlov (Don Pedro) Foto: Bengt Wanselius.

Onsdag 20.11.19 (merk deg dag og dato) så jeg Trøndelag Teater sin oppsetning av Stor ståhei for ingenting, en gammel klassiker fra 1598 i en modernisert versjon. Jeg finner senere ut at billettene jeg hadde var for torsdag 21.11, men vi fikk likevel bli værende og se på. Og kom tilbake for å se den en gang til dagen etter. Fascinerende og spennende forestilling, samtidig som jeg har jeg sett en del av det før.

Stor ståhei for ingenting er spunnet rundt to kjærlighetshistorier. Det florentinske adelsparet Claudio og Hero, og deres bekjente Beatrice og Benedikt. Bedrag, intriger og forvirring skaper kaos i livet til parene, men stykket ender med en stor bryllupsfest der de gifter seg. En forviklingskomedie som forteller historien om forelskelse, manipulasjon og uærlighet ved hoffet i Messina på italienske Sicilia.

«Hallo? Hallooo? HALLO?!» lyder det fra folkemengden som står i foajeen til Trøndelag Teater, som mingler med teatrets brosjyrer og sprudlende drinker i hendene. Frem kommer første karakter vi blir introdusert til, Borachio (spilt av Andreas Tønnesland). En etter en dukker karakterene opp, bak og foran oss, ved siden av oss, over oss og blant oss. Vi skvetter til av høy musikk, banking på rutene, strobelys og røykskyer skutt opp i lufta fra utsiden av teateret. Jeg fikk frysninger gjennom hele kroppen, for å si det mildt. Kostymene var fargerike og postmoderne, regien var vel planlagt, og skuespillernes prestasjoner var perfeksjonert.

Dette var helt fantastisk å oppleve! Det var utrolig gøy å se forestillingen på denne måten, fremfor å starte inne i salen. Likevel merket jeg at tiden gikk, og etter hvert kjente jeg på trangen til å sette meg ned. Forestilling blant publikum er gøy til et visst tidspunkt. Etter en halvtime med simultanscene (man må følge med flere steder på en gang), begynte nakke, rygg og ben å stivne til. Og hodet mitt sluttet på et punkt å følge med. Vel levert av regissør og skuespillere, men jeg føler det hadde vært bedre med en raskere innledning før vi gikk inn i salen.

Videre blir vi ført til Hovedscenen, der resten av forestillingen fortsatte. Jeg ELSKER måten denne forestillingen er satt opp på. Hele scenografien og alle rekvisitter, ikke minst deler av kostymene, er laget av papir! Jeg så for meg på forhånd at det skulle bli kult, men det gikk over alle mine forventninger. Jeg trenger egentlig ikke fortelle mer om hvor bra denne forestillingen er, Trøndelag Teater sin oppsetning av Stor ståhei for ingenting er det jeg vil kalle teater i særklasse!

Samtidlig ser jeg at flere av stykkene på huset har fellestrekk, og det syns jeg fungerer på både godt og vondt. Man kan kjenne igjen bevegelsessekvenser i denne fra tidligere stykker, og jeg fikk «Lanzarote-vibes» flere ganger. Det neste lille minus som jeg følte, er historien i seg selv – og det er jo ikke akkurat det kunstneriske teamet på Trøndelag Teater sin «feil». Det handler om mitt forhold til Shakespeare. Don’t kill me, men jeg synes vanligvis ikke hans stykker er så bra. Nettopp fordi det er de samme historiene om og om igjen, bare med en liten vri i hvert stykke. Alltid en kjærlighetshistorie, og alle gifter seg på slutten. Kanskje ikke alltid at alle gifter seg på slutten, men kjærlighet og giftemål er nøkkelord i mange av hans stykker. Nettopp derfor er jeg ikke så stor avhenger av Shakespeare, det er bare repeat.

Dramaturgien jeg snakker om er den velkjente aristoteliske dramaturgi. En eksposisjon (begynnelse), midte og avslutning. I en komedie, som nettopp dette stykket er, så er det standard at konflikten i handlingen finner en lykkelig løsning, og harmonien som var trua, blir gjenoppretta. Ingenting galt med det, men smaken min faller mer på likestilt, visuelt og absurd dramaturgi. Ikke minst postmoderne, eksperimentelt og Avant-garde teater. Gjerne det strake motsatte av denne forestillingen, likevel elsker jeg den, så noe har Trøndelag Teater gjort riktig!

De få pirkete klagene mine er ingenting man skal ta i betraktning om du vurderer å se forestillingen. Den er vel verdt det, og jeg kommer kanskje til å se den igjen. Hvis jeg vil se den to ganger, så burde du hvert fall se den én.

 


Fremhevet bilde viser Isak Holmen Sørensen (Claudio), Kai Remlov (Don Pedro) og Hildegunn Eggen (Leonato). Foran: Kenneth Homstad (Benedikt). Foto: Bengt Wanselius.