Ingrid Unnur Giæver og Kingsford Siayor Foto: Erika Hebbert
Kai Remlov og Ingrid Unnur Giæver Foto: Erika Hebbert
Isak Holmen Sørensen, Tronbd-Ove Skrødal, Andreas Tønnesland, Kai Remlov, Vetle Bergan, Mira Dyrnes Askelund, Kingsford Siayor, Ingrid Unnur Giver og Ragne Grande Foto: Erika Hebbert

Kristin Lavransdatter spiller i disse dager sine to aller siste forestillinger på Trønderlag Teater. Oppsetningen har fått en del hard kritikk, blant annet av Trygve Sivertsen i et leserinnlegg i Adressa kalt «Teatersalen var halvfull, den burde vært tom!». Jeg har vært og sett stykket (den 24. oktober), og skal i denne teksten skrive om jeg syntes stykket var slik som Sivertsen skrev om det i sitt innlegg.

Kristin Lavransdatter er en serie på tre bøker, og i oppsetningen på Trønderlag Teater spiller de ut hele første bok i en forestilling som varer hele 4,5 time inkludert to pauser. Dette er utvilsomt et veldig langt stykke, og personlig var Signe (også fra redaksjonen) og jeg på forhånd redd for å kjede oss, sovne, eller få en stor trang til å dra i en av pausene. Vi satt gjennom hele stykket begge to og synes det var mye bedre enn forventet!

 

I sitt leserinnlegg mener Sivertsen at det verste med stykket var treboksen som er bygget over hele scenen. Sven Haraldsson har laget scenografien til stykket, som er en stor og lys treboks uten noen innganger eller utganger. Dette betyr at alle skuespillerne til enhver tid befinner seg på scenen, om de ikke har replikker så ser de på motspillerne sine. Boksen blir som et innesperret bur som Kristin lever i, og er fanget i, uten noen mulighet til å komme seg ut. Siden handlingen i flere scener omhandler dystre og vanskelige tider i Kristin sitt liv blir også denne boksen svært intens, med ingen kroker eller busker å gjemme seg bak.

Det er nok også praktiske grunner til at scenen er så «enkel» i Kristin Lavransdatter, det er en historie som går over flere år og med mange ulike landskap. For at det skulle passet historien måtte scenen ha mange ulike oppsett som måtte ha endret seg mange ganger for å passe stykket. Dette hadde gitt publikum og skuespillerne avbrekk fra den intense handlingen, noe som er perfekt at de nettopp ikke får ettersom dette er Kristin sitt liv, for livet har ingen sånne avbrekk. Så det at sceneoppsettet burde vært kreativt med flere skift er noe jeg sier meg uenig i. Dette både på grunn av hvor vanskelig det skulle blitt å løse praktisk og fordi Kristin blir så godt fremhevet og fanget av å være alene i denne treboksen.

Sivertsen skriver også om at klærne skuespillerne hadde på var lite kreative og at det var rart at de var såpass moderne. Dette sier jeg meg enig i. Jeg synes det var forvirrende at de malte opp «1306» som årstall for handlingen, samtidig som Kristin hadde på seg Adidas jakke fra en kolleksjon som så ut til å være fra i år. Jeg skjønner at faren ikke kan gå i kofte eller at munken ikke kan gå i kappe hele stykket, men de hadde ikke på seg klær som var lignende heller. Ensfargede klær i rolige farger som grå, beige eller svart kunne vært en løsning som ikke hadde blitt distraherende for seeren, fordi da de fortalte om karakterenes antrekk var de overhodet ikke like som i historien. Derfor ble det også vanskeligere å huske at handlingen foregikk i en tid der ting som kvinneundertrykkelse, giftemål som blir avtalt og voldtekt var verken tabu eller unormalt.

«Skuespillerne har ikke bare dialoger gjennom stykket men de forklarer også handlingen slik at det blir som å få en fullverdig bok utspilt foran seg.»

En stor grunn til å se Kristin Lavransdatter på Trønderlag Teater var derimot skuespillerne som sto for underholdningen. I løpet av 4,5 time var det kun én gang at en av skuespillerne trengte ett ord fra suffløren, ETT ORD. De gjør en formidabel jobb ikke bare i å huske alt det som skal bli sagt, men også i å få oss til å tro på hvert ord de sier. Spesielt hovedrolleinnhaver Ingrid Unnur Giæver går gjennom alle følelsesaspekt og fanget meg under hele stykket med innlevelsen hun hadde også da hun snakket seg gjennom handlingen. Skuespillerne har ikke bare dialoger gjennom stykket men de forklarer også handlingen slik at det blir som å få en fullverdig bok utspilt foran seg. Du får høre karakterenes replikker og tanker, og utseende og klær blir også beskrevet. Om du er en av de som sliter med å lese lange bøker med vanskelige eldre ord så er det en god idé å se det ferdig oppsatt. Du får også en lang ordliste slik at du slipper å sitte i 4,5 time å lure på hva for eksempel «mø» betyr.

Man lever seg virkelig inn i handlingen og i løpet av timene i salen felte jeg tårer, lo og ble sint. Kanskje er dette stykket noe som engasjerer flest fra den eldre garde – men jeg håper også at flere ungdommer har satt av noen timer til dette gjennomførte stykket. Alt jeg kan si er at jeg ikke er enig i leserinnlegget til Sivertsen, og mener absolutt at teatersalen burde vært full hver kveld dette stykket har gått!


Fremhevet bilde viser Ingrid Unnur Giæver og Hildegunn Eggen. Bak: Janne Kokkin, Trond-Ove Skrødal og Kai Remlov. Foto: Erika Hebbert. 

 

Lese mer om denne forestillinga? Sjekk ut Aleksanders tanker om den, og les Signes fem grunner til at du burde se den.

Du har ennå to sjanser til å se Kristin Lavransdatter – fredag 13. og lørdag 14. desember. Billetter bestiller du her eller ved å ringe billettluka på tlf 73 80 50 00. Kun kr 100,- med Teaterkort Ungdom!